klikk
. Noen få måneder senere var de to luckelig gift.
- Alle får finne sin vei og vår vei ble en kort vei, men den er faktisk vår, sier det nygifte paret Alexander og Helene Lucke i presteboligen i Hommelstø. Skjebnen ville at de skulle møtes på internett. - Jeg bodde alene, og selv om arbeidsdagene er lange, kunne det bli litt stille i den store presteboligen, spesielt om kveldene, sier Alexander Lucke. Han gikk inn på en kristen internettside i juni i år, og der traff han Helene Kloss, også fra Tyskland, og det ble gjensidig interesse. De brukte webkamera mens de snakket med hverandre og på den måten kunne de ha øyekontakt mens de kommuniserte. - Jeg inviterte henne til Velfjord, og den 7. august kom Helene med fly til Brønnøysund. - Jeg var veldig overrasket over den lille flyplassen og flyturen med propellfly var også litt rart, sier hun. På flyplassen sto Alexander og ventet, og begge var de veldig nervøse før det første møtet. - Da vi så hverandre sa det bare `klikk`, ler de begge. De fletter hender og forteller at turen fra flyplassen og inn til Velfjord glemmer de aldri. Været og naturen var magisk. Det var i skiftningen mellom lys og mørke på ettermiddagen og stemningen mellom dem var elektrisk. - Da vi kom til Hommelstø og den store presteboligen, falt Helene både for innredningen og huset, sier Alexander. Etter to dager tok vi en Hurtigrutetur fra Brønnøysund til Rørvik og tilbake. Da bestemte vi oss for forlovelse. Vi dro dagen etter ut til Ylvingen hvor vi fikk være med i en episode av Himmelblå. Vi skulle spille to tyske turister, og i den episoden skal folk få se hvordan presten kysser sin kone, sier han smilende. - Vi fortalte våre venner og familie hva vi hadde bestemt oss for. - Noen syntes vel det gikk litt fort, men ingen har kritisert oss, heller tvert imot. De skjønte at vi hadde staket ut kursen videre, og de som kjenner oss vet at vi ikke er personer som velger den letteste vei, sier Alexander. Alexander kommer fra en borgerlig og liberal familie, mens Helenes er mer pietistisk. Hun valgte å døpe seg i et baptistisk trossamfunn da hun var 17 år. Da Helene måtte dra tilbake til Tyskland, hadde vi allerede bestemt at hun skulle flytte til Velfjord. I september hadde Alexander en ukes ferie, og han dro da ned til Tyskland, fast bestemt på å fri til Helene. Han fikk ja, og han måtte også spørre hennes far før alt var godkjent. Jeg har en flott svigerfar og da han også sa ja, var det bare å begynne forberedelsene til bryllup. - Jeg måtte tilbake til Norge, så det meste av planleggingen og forberedelser falt på henne, men vi fikk stor hjelp fra familie og venner, og uten den hjelpen og støtten hadde vi ikke kunnet gjennomføre bryllupet. Jeg satt i Norge og Helene satt i Frankfurt, og forberedte alt, 400 km fra min hjemby hvor vi skulle gifte oss, sier Alexander. Mens Helene forberedte feiringen i Tyskland, kjørte Alexander til Trondheim to helger på rad for å finne to flotte dresser til bryllupsseremonien. - Vi måtte ha en borgerlig vielse og en kirkelig vielse, og da trengte jeg to dresser i ulike farger. Søndag 14. oktober hadde Alexander gudstjeneste på skolehuset i Tosbotn, hvor han fortalte at han skulle gifte seg, og dagen etter dro han ned til Tyskland. Fredag 19. oktober sto bryllupet. Først en borgerlig seremoni i et slott i Alexanders hjemby, og deretter en kirkelig vielse i samme by. De måtte gjennom en slik dobbeltseremoni fordi Tyskland ikke har statskirke. Der er det slik at den borgerlige seremonien er en forutsetning for å få ha den kirkelige. - Vi hadde 90 inviterte gjester og det ble en storslått og minnerik feiring av vårt bryllup, sier de to. Mandag 22. oktober fløy de opp til Velfjord. Helene kom da til Hommelstø uten flyttelass. Tre uker seinere kom to av hennes brødre, og en av deres svigerfedre, kjørende oppover til Velfjord med flyttelasset. Det var en lang og kronglete kjøretur med litt forsinkelser og problemer i tollen, men endelig var alt på plass, sier de begge i kor. Presteboligen i Hommelstø er personlig og koselig innredet. På bordet i spisestuen står det levende lys, og presten serverer nystekte vafler overstrødd med melis, hjemmelaget solbærsyltetøy og nytrukket kaffe. - Ved dette bordet har vi også konfirmasjonsundervisningen, og her skal Helene og jeg sitte når jeg skal undervise henne i norsk, sier Alexander. - Boken kom i dag, og det er viktig at hun lærer seg språket. Vi tenkte først på voksenopplæringen i Brønnøysund tre dager i uken, men det er vanskelig å komme seg dit, siden vi bare har en bil, sier Alexander. - Vi stresser ikke, og prøver å ta dagene som de kommer, sier de. Helene arbeidet som sekretær og eiendomsmegler i Frankfurt og området rundt, før hun kom til Velfjord. - En stressende jobb med lange arbeidsdager. Nå kan vi ta livet roligere, nyte hverandre og bli godt kjent, sier hun. - Vi har kontor her i presteboligen og ingen faste kontortider. Her kan folk få komme når de har behov for det, og det er veldig godt å være to om oppgavene som venter, sier Velfjordpresten. De berømmer mottakelsen de fikk fra bygdefolket da de kom tilbake fra Tyskland. Det kom hilsninger fra kirkekontoret i Brønnøysund, Velfjord blandakor, kjente og ukjente. På døren til boligen hang det ballonger, og på dem var det skrevet velkommen og andre fine ting. - Vi ønsker å være her lenge, og så ønsker vi oss barn etter hvert, sier de lattermildt, og ser ut gjennom vinduet og bort på den nybygde barnehagen og skolen på Hilstad. - Her er det fint å leve, både for barn og voksne, sier de mens de holder rundt hverandre. Da undertegnede drar, følges jeg ut på trappen av begge, og Helene sier på godt norsk: Ha det bra og tusen takk